Min mail til Stortinget hadde et lite tillegg:

"Kjære stortingsrepresentanter! Ved denne aksjonen blir veteraners og pårørendes stemmer registrert i Stortingets postmottaksprotokoll. Kjære folkevalgte: Dere har misbrukt den tillit vi har gitt dere ved våre valg av dere i flere tiår. Vi har trodd at dere ville gjøre vårt samfunn til et godt sted å være for alle, - det har dere ikke gjort. De som har det bra får det stadig bedre, men vi veteraner får det verre og verre. Dere, vårt beslutningstagende organ, har brukt oss når det passet dere, i sannhet en bruk og kastmentalitet av deres egne borgere. Nå svarer vi på deres ignorering med vår protestering. Dere er gitt "advarsel" om i åpent brev til Stortinget i mars om at vi ville mobilisere, at vi kom til å bli mange. Den ble også oversett av dere. "

Ta med på aksjonsveien videre: For første gang så blir våre stemmer registeret på Stortinget: Veteraners og pårørendes samt alle andre som ser det moralske forkastelige i Statens ignoreringen av ødelagte mennesker som de har hatt nytte av når det tjente deres hensikt. Hvor mange stemmer kommer de til å høre? Det er opp til oss.

Som enkeltmenneske har vi makt, det gjelder bare å tro på at vi har den, - sammen.

Vi er nå i ferd med å lage bølgen i Norge fra sør til nord. Vi kan og skal beskytte våre unge mennesker mot kommende livsvarige skader, det er vårt ansvar og plikt å gjøre det. Ingen av de 10-15 000 veteraner som reiste ut tidligere tenkte at de skulle ende der de er i dag med sine skader uten å få hjelp. Vi kan og skal derfor bekjempe urettferdigheten våre veteraner har lidd.

Derfor: Inntil våre politikere og byråkrater beviser sin vilje, evne og sin makt til aktiv handling i en verdig veteran / helse/sosialpolitikk vil våre stemmer inn til Stortinget ikke stoppe opp.

Til deg som er på Face Bok: Spre informasjon om aksjonen og nettadressen til nettsiden vår der.

Vennlig hilsen Rigmor

Brev sendt til Stortinget

Dette brevet sendte jeg tidligere 26. mars 08 til Stortinget - med generell øredøvende taushet til svar...
Oppfordring til Norges Stortingsrepresentanter

Vedrørende politisk ansvar for FN og Nato-personell med senskader etter endt tjeneste.

Det er mange hjerteskjærende skjebner i vårt lille land, vi lever omgitt av dem uten å se dem, uten å høre dem. I senere tid har Bergens Tidende skrevet en dokumentarserie om FN og Natoveteraner fra det glemte og hemmelige oppdraget i Irak i 1991/92, en naken historie i all sin gru der og da, og en like naken historie om de som valgte å stå frem for å fortelle den. I senskadenes navn står de der, nakne i sin ærlighet. I denne forbindelse var det et intervju med forsvarsministeren hvor jeg som pårørende, som mor og et menneske som virkelig følte selv og følte med, måtte på banen. Jeg har gitt min kommentar/intervju til avisen som tilbakemelding på Forsvarsministerens intervju, i tillegg dette brevet dere nå mottar som også har vært på trykk i Bergens Tidende (redigert pga lengden) og som forhåpentligvis vil komme inn i alle riksdekkende og lokalaviser som vil ta det inn. Jeg ber nå om deres medmenneskelighet, deres tid, deres politiske engasjement og deres lojalitet for en gruppe mennesker som ga av sin tid og sitt engasjement men som tapte seg selv.

Det er et paradoks hva samfunnsengasjement kan føre til: Noen oppnår maktposisjoner, gode lønninger og gode pensjoner mens andre med samme utgangspunkt; et ønske om å hjelpe, lindre nød og forhindre overgrep ender utenfor vårt samfunn. Det er sannhetens kjerne i forholdet mellom Staten som arbeidsgiver, våre folkevalgte og en gruppe tidligere statsansatte: Personell i FN / NATO-tjeneste, både yrkesmilitære og sivile.

Rundt 100.000 av vårt lands innbyggere har stilt opp når Storting og Regjering hadde bruk for deres innsats i oppdrag på nasjonens vegne: De var ønsket for utenlandsoppdrag i regi av FN og Nato. De ble valgt ut som representanter for Norge. De ble ansatt av Staten. For en gruppe av disse 100 000 har deres bidrag for Norge og statlig ansettelse gitt alvorlige livskonsekvenser på grunn av senskader etter sine oppdrag: Noen er uføretrygdet og har ingen jobb å gå til, deres økonomi har ligget under minimumsgrensen for satsene for livsopphold. De har mistet sine hjem, sin ektefelle, mistet kontakten med sine barn og øvrige familie. De har mistet sitt sosiale liv. De har ikke hukommelse, de har kreft, de har psykiske problemer med kvelende angstanfall, de kjenner lukter og smaker som ikke er der, de ser og hører ting vi andre ikke kan observere. De har søvnproblemer, smerter i kroppen, depresjoner som lammer dem. Ribbet, syk og forjaget. Kan man fullt ut forstå noe slikt? Nei, det kan man ikke, man må ha erfart selv for å forstå. Man må ha vært pårørende for å forstå. Man må ha vært venn med for å forstå. Man må være et medmenneske for å forstå.

Måneder og år, - mange, mange år , - deres sjel og sinn har blitt moset til et inferno. Deres fysiske kropp og deres psyke har vært som fiolinstrenger spent til bristepunktet, i hodet har tankene tordnet som buldrende fossefall i vårløsningen, de hadde aldri fred. Noen valgte til slutt å gi slipp på det mest dyrebare vi har og som vi andre klamrer oss til: Livet selv. Styrken til å leve med sitt syke jeg ebbet ut.

Posttraumatisk stress-syndrom. PTSD. For oss er det bare et ord. For andre; en diagnose i ICD katalogen. For dem det gjelder er det deres liv. Et helvetes liv.

Utmattelseskampen PTSD-ofrene kjemper etter de kom hjem er ufattelig. Den største krigen de noensinne har utkjempet foregår i dem selv, mot seg selv. Kampen mot det usynelige som aldri tar slutt, der finnes ingen våpenhvile. De har kjempet med sitt ødelagte jeg mot hele maktapparatet i helsevesen og NAV. De er blitt drevet frem og tilbake mellom legekontorer, apotek, spesialister og NAV i mange 10-år. ”Hvis ikke du fremskaffer det skjemaet, fremlegger den attesten, kan bevise, bevise, bevise og bevise….. så eksisterer du heller ikke for oss.”

Ynkelig liten veiledning og hjelp har blitt tilbudt dem. De har måttet gå sin spissrotgang mellom maktens kontorer, finne ut selv hva de måtte fremskaffe, hva de måtte kunne dokumentere. De har levert inn hva som var ønsket for så å måtte gjøre det igjen fordi papirer var forsvunnet. Ikke bare en gang, men mange ganger. De har måttet levere samme kopier i alle himmelretninger hvor de forskjellige kontorer lå. De har fått sine diagnoser fra eksperter som NAV overprøver og pisker dem videre. De er blitt møtt med en inkompetanse som har lagt steiner til byrden for hvert skritt de slepte seg frem. Hva koster dette for et menneske, utarmet i kropp og sinn, pine seg gjennom møter og konsultasjoner, presse seg til å gå ut fordi man må, men som frykter for å bli skutt??? Som ikke får forholde seg til samme saksbehandlere for disse kommer og går som vinter og vår. Saksbehandlere som ikke har kompetanse på hva de skal behandle. Utallige oppringninger til NAV hvor de må vente, vente, og vente i køen, og når de endelig kommer gjennom så er saksbehandleren på kurs og blir borte i 14 dager. Eller de blir satt over, satt over og satt over igjen, hvor ingen kan svare og ingen vet. De har smertelig erfaring med at NAV er et byråkrati som er beregnet på ressurssterke mennesker som vet hva de er berettiget til og som kan lovverket med dets paragrafer.

Problematikken for tidligere FN- og Natopersonell er ikke ukjent for Storting, Regjering og Forsvaret. Et streiftog i Stortingets historikk viser at det gjentatte ganger har vært et tema hvor forbedringsforslag har blitt nedstemt enten det gjaldt bevilgninger eller utredninger. Et eksempel er møte i Stortinget torsdag 13 april kl 10.00 år 2000, (for 8 år siden!) Sak nr. 9, Innst.S.nr. 145 (1999-2000) Komiteens tilrådning: "Tilrådes ikke."

Jeg har ikke ord for min harme over våre politikere som vi har gitt vår tillit og ansatt på Stortinget har visst fra 2. verdenskrig om traumatisering, senskader og dens konsekvenser men utraderte problemet i år 2000 ved å trykke på mentometerknappen i Stortinget. Jeg har ikke ord for den vrede jeg føler ved tanken på at Stortingets representanter er den sekundære årsak til unødvendig og langvarig lidelse påført våre menn, fedre, døtre og sønner ved å velge total ignorering av deres berettigelse for hjelp. Jeg har ikke ord for min harme for at Staten krever av oss men ikke opprettholder sin plikt ovenfor oss, folket. Jeg har ikke ord for den vrede jeg føler over å bli dolket i ryggen av dere som vi har valgt å gi vår tillit, valgt å gi makt. Den makt vi har gitt dere blir misbrukt og utøves ovenfor de svake.

I 2001 var utarmet uran tatt opp i Stortingets spørretime. Utarmet uran, nok en gang bare et ord for oss, men kan noen tenke seg den psykiske belastningen det innebærer for dem det gjelder å tenke på at det kan ligge en dødsdom å vente på dem på grunn av nærkontakt med utarmet uran? Som vet at det er krefttilfeller hos tidligere kollegaer. Som vet at kreft er overhyppig hos personell fra andre land som har vært i samme områder. Som vet om andre lands utredninger og konklusjoner og ser at eget land gir blanke i å ta ansvar. Alt de kan gjøre er å vente: Starter kreften i hjernen? I benmargen? I skjelettet? I bukspyttkjertelen?

Det virker derfor helt absurd å være vitne til de enorme ressurser som settes inn for kartlegging av en forsvarsansatts "golftur" bare for å ta et eksempel, kontra den totale ansvarsfraskrivelse for mennesker som i sin beste livsfase måtte ofre resten av sitt yrkesaktive liv på Statens alter. De har alle som èn vært med på å gi Norge som nasjon sitt gode renommé innen FN og Nato.

Jeg ber dere ta dere tid til å lese de to dokumentarartiklene i Bergens Tidende om Irakmarerittet som nesten ingen fikk høre om. Det er meget sterk lesing. Les alle relevante linker. Les og lær. Les og forstå. Les og sett dere inn i hva norske politikere har unnlatt å gjøre i etterkant av dette oppdraget. Oppgrader dere på Forsvarets sviktende rutiner som ikke kan gi noe tall til NRK om hvor mange skadede de har, selv etter purring i to måneder.

På NRK-nett kan man lese 29.09.04 at Per Herlovsen, militærpsykiater, sier det på daværende tidspunkt var 700 registrerte personer med senskader, hver uke kom det nye til. Det er nå mars -08, antallet i dag er nok skremmende høyt. Mørketallene er store. Veteranforbundet SIOPS gjør en formidabel innsats og hjelper mennesker med behov for veiledning. De har opprettet noe som er Statens ansvar. Nå mobiliseres mange utenom de det gjelder - vi kommer til å bli mange.

Alle har et ønske om å gjøre en god jobb, våre kontingenter i utenlandstjeneste under militær ledelse har gjort en særdeles god jobb. De har fått anerkjennelse fra andre nasjoner for sin innsats. Min sorg og min vrede er derfor stor over å være vitne til den totale politisk ansvarsfraskrivelse, se Stortinget bruke sin makt til å avfeie noen av de som både trenger og fortjener det mest. Dere har hånet mitt lands flotte unge menn og kvinner som ble yrkesskadet ved å snu ryggen til dem. Jeg vil minne dere på at dere er ansatt av oss, det norske folk, dere er innsatt på Stortinget for vår del, for nasjonens del, dere er der for OSS, vi er ikke her for dere annet enn ved å avgi våre stemmer. VI kan velge hva og hvem vi vil, dere har valgt bort FN og NATO-veteraners menneskeverd og avstått fra å hjelpe.

Jeg ber dere nå; vis ansvar og sett deres ære i fortgang i denne saken. Sett deres ære i å forkorte byråkratiet og sørg for NAV har den kompetanse som kreves for en verdig imøtekommelse av henvendelser. Få på plass et lovverk som Stortinget kan være bekjent av. Lag et hensiktsmessig regelverk i Helse- og Sosialdepartementet for dem som trenger et regelverk å jobbe ut fra. Få fortgang i oppbygging av ekspertise som kan ivareta PTSD. La ikke disse uslitte sjeler være nødt til å sloss for noen lusne kroner. La ikke de samme lusne kroner være til hinder for landsdekkende oppfølging. Sett deres ære i å få ryddet opp etter tiår med ansvarsfraskrivelse av stortingsrepresentanter, ministere og statsministere som har kommet og gått uten å løfte en finger. Hør FN- og NATO-veteranenes rop om hjelp, de har ropt i 20-30 år, strømmen av hjelpetrengende vil øke for hvert eneste år som går. Disse menneskers skjebner må være mer verdt enn partipolitiske programmer og opposisjonspolitikk. Det er snakk om politisk troverdighet og et kollektivt politisk ansvar, det er snakk om vår nasjons moral og ære.

Jeg vil minne om Kongens reise i Nord-Norge i 1992 hvor han i Kiberg ved minnebautaen over partisanene ba om unnskyldning på Statens vegne for forfølgelse av partisanene, krigsheltene, 47 år etter krigen. Finnes det en Konge i politikkens verden? Er det noen som er store nok til å stå frem og si: ”Vi har ikke behandlet dere vel. Vi brukte dere når vi hadde behov for dere, ga dere en liten medalje, etterpå glemte vi dere. Vi har solt oss i omverdenens anerkjennelse av Norge på deres bekostning”. Høres det ikke synonymt - som et ekko av Nordsjødykkernes kamp, at deres erfaring og den bitre sannhet er noe helt annet enn Trygve Brattelis ord: ”Vi skal aldri glemme dere”. Vi vet alle hvems innsats vår rikdom er tuftet på. Vi vet hvem som har muliggjort opp i mot 2 billiarder på "bok" for Staten. Statens takk vet vi hva er, den foregår i rettssaler. Tar man det inn over seg gir det kvalmefornemmelse. Nordsjødykkerne har lagt den økonomiske grunnvoll for ivaretagelse av landets befolkning som trenger en håndstrekning, rustningen av umenneskelighet bør vi nå la falle en gang for alle. Vi blir ingen fattigere nasjon ved å ta vare på hverandre. Vise ansvar. Overholde sine forpliktelser: Staten/folket
folket /Staten.

15.02.08 hadde NRK P2 et innslag med Terje Reppen som i 1978 som 23-åring ble skutt i hodet i Libanon. Han har i dag epilepsi, hukommelsessvikt, kan ikke lese mer enn et par linjer i slengen før det stopper opp. Han har kjempet seg tilbake til det livet han nå har, og han har kjempet mot Staten i 12 år for å få sin erstatning. Stortingsrepresentanter, ministre og statsminister: Hva er dette??? Hva kaller man slikt?? Jeg ber om at dere er medvirkende til at en slik uverdighet, en slik trakassering fra den Norske Stat mot et menneske som sliter aldri mer må forekomme. Jeg ber dere se menneskeverdet til tusenvis av kvinner og menn som har fått sin livskvalitet redusert til kun en eksistens etter sin tjeneste for Norge i utlandet. Jeg ber om at de nå må slippe mer seigpining av sitt utarmede sinn og sin slitne kropp. Jeg ber dere være aktive pådrivere for å fjerne denne skampletten fra norsk politikk. Hvor ender det når vi ser Statens uhørte fremgangsmåte i saken hvor en soldat som stevnet Staten og inngikk forlik fikk den klausul at erstatningsbeløpet han fikk for sitt ødelagte liv skulle holdes hemmelig. Han har fått en ekstra belastning på sine skuldre, han vet at det er tusenvis i samme livssituasjon med samme opphav.

Som politiker kjenner man intet til smerten, man ser ikke frykten, hører ikke ofrene. La ikke følgende forbli den bauta over dere politikere som alt er reist: “De tålte så inderlig vel den urett som ikke rammet dem selv.” La oss nå sammen rive denne bautaen , ingen bautaer varer evig om vi ikke ønsker dem der.

Jeg siterer oberstløytnant Jan Arnfinn Molberg i Veteranadministrasjonen i Forsvaret (25.07.07: ) “Mange er så syke at de ikke forstår at de har behov for hjelp.” Jeg er ikke militær. Jeg er ikke politiker. Jeg er mor. Jeg har sett min sønn lide. Jeg har sett helsetjenesten som skal ivareta en slik lidelse. Jeg har sett inkompetansen på nært hold. Jeg har sett feilmedisinering. Overmedisinering. Jeg har sett et ungt, aktivt liv legges i grus, sett alt håp for fremtiden slukne. Jeg har sett fortvilelsen og raseriet over ikke å få skikkelig hjelp. Jeg har erfart psykiatriens uvitenhet om PTSD på grunn av medvirkning i operasjoner utenfor Norge. Jeg bøyer meg i støvet i respekt for min sønns kamp og hans styrke. Det har vært tungt å være mor.

Gjennom alle disse år har det vært mange mødre, mange fedre, mange søken,
besteforeldre og øvrig familie som har sett våre familiemedlemmers tung bagasje med opplevelser og erfaringer de hadde med da de fysisk sett kom hjem. Dette har pågått i over 60 år fra 2. verdenskrig og frem til i dag. For oss som familier har det også kostet å se våre egne stadig vekk være ”der borte”. Nå må dere hjelpe dem å komme ordentlig hjem. Helt hjem.

Med hilsen mor til FN/NATO veteran

Rigmor Flygansvær
Narntegata 10
1636 Fredrikstad