Ut fra den manglende responsen fra stortinget fra et brev jeg sendte dem, samt stortingets hjelpesløshet hva gjelder å få på plass en veteranivaretakelse ble brevet sendt.
Kjære Kong Harald!
Du er øverste krigsherre i Grunnloven, - i den forbindelse ønsker jeg å ta opp med deg det nådeløse møte med virkeligheten noen av dine soldater fra internasjonale operasjoner får når de kommer hjem.
Jeg har i de siste 15 år levd med frustrasjoner, raseri, fortvilelse, depresjoner, lidelse og håpløshet over min sønns skjebne hvor der ikke eksisterer noen kompetanse for den hjelp han behøver i etterkant av sin innsats for Norge i Saudi-Arabia, Irak og Bosnia.
Er du mor så ønsker du at ditt barn skal ha et godt liv, du ønsker at ditt barn skal leve, og selv om ditt barn tar sitt eget liv så er du fortsatt mor. Vi har gått svanger med vårt barn, født det til verden, gitt et nytt unikt vesen liv, beskyttet det og gitt omsorg. Stort nærmere et annet menneske kan vi ikke komme. Vi er mange mødre som har levd - og lever - i lidelse fordi våre barn lider. Vi er blitt tappet for krefter, fratatt glede over eget liv og det liv vi har gitt, alt dette fordi vi har, eller har hatt, et barn som har utført en nasjonal tjeneste for Norge i internasjonale operasjoner.
Forsvaret opererer med et antall på rundt 100 000 veteraner, men vet ikke sikkert. De vet heller ikke hvor mange senskadede veteraner som er resultatet av vårt lands bidrag i FN og NATO -kontingenter. Ut i fra land vi kan sammenligne oss med angående tjenestested og tidsrom, er cirka 10 000 norske borgere rammet av senskader. Deres skjebne har blitt møtt med liten eller ingen aksept og forståelse men desto mer vankunne og ignorans fra Storting, Regjering og embetsverk.
Listen er lang over våre veteraners kostnader etter sitt bidrag for Norges anerkjennelse internasjonalt: Ingen jobb. Uføretrygdet. Økonomiske problemer. Gjeldsslaver. Oppløste familier. Mistet sitt hjem. Ikke fast bopel. Mistet kontakten med sine barn og øvrige familie. Isolasjon og intet sosialt liv. Store konsentrasjonsproblemer. Kreft. Dype, alvorlige psykiske lidelser. Rusmisbruk. Hukommelsessvikt. Dette er ingen utfyllende liste, bare en liten flik av de tap den enkelte skadde veteran har betalt – og betaler.
Min sønn ... her følger en beskrivelse som forteller om min sønns bakgrunn. Beskrivelsen er tatt ut av denne artikkelen, ettersom den ikke hører hjemme i det offentlige rom.
Det er min sønn alene mot ditt Forsvarsdepartement. Min sønn. Din soldat.
Forsvarsministeren har i senere tid fått en økende forståelse for problematikken: Men dessverre, så er det mye store ord og liten handlekraft. De øvrige departement, spesielt Helse- og omsorgsdepartementet og Arbeids- og Inkluderingsdepartementet har liten eller ingen forståelse for at det eksisterer et problem. Uten interesse for et så omfattende samfunnsmessig problem med dertilhørende politisk forståelse og samarbeid i Regjering og Storting er det ingen mulighet for en rask politisk innsats for våre skadede veteraner. Imens velger en del av våre veteraner selvmord for å avslutte seigpiningen vårt politiske og byråkratiske miljø påfører dem med sin ignorering.
Virkelighetens likegyldighet fra våre folkevalgte er brutal for oss som er de berørte parter. Som landets øverste krigsherre må det være vondt for deg å få høre om norske soldater med livsvarige skader på lik linje med våre veteraner fra 2. verdenskrig. Det må også være vondt å være statsoverhode i et av verdens rikeste land som viser seg å være så fattig på medmenneskelighet og politisk uvillighet til forståelse slik at kvinner og menn som har tjent sin nasjon under militær kommando ikke eksisterer den dagen de bukker under for belastningen de ble påført under sin deltakelse i internasjonale operasjoner. Men det er derfor jeg kontakter deg, – situasjonen endres ikke om intet resolutt gjøres - og hele tiden produserer Forsvaret nye skadde veteraner og familier som lider.
For tusenvis av FN og NATO-veteraner er virkeligheten fornedrelse og ignorering, de er ikke sett, hørt eller blitt trodd på. Dette til tross for at deres psykiske tilstand i dag gjør at de ikke kan ferdes i bygater, gå over åpne plasser, reise med offentlig transport, sitte med ryggen til utgangsdøren i et lokale, i store menneskemengder siler svetten og stressnivået er på bristepunktet, blir uvel ved støy, blir hvit og skjelvende ved lyden av fly eller helikopter, sjekker om de blir forfulgt, sjekker om der er miner, sjekker om bilen er sikker, mareritt om natten. Deres daglige liv er en eneste sammenhengende dokumentasjon - men de blir ikke trodd på at deres liv i dag har sammenheng med deres tid tilbragt i Forsvarets og verdenssamfunnets FN-uniform.
Norge ønsker å stå fram globalt som en nasjon hvor rettferdighet og solidaritet er rådende – det er derfor vi sender våre soldater ut. For å være rettferdig må en ha samvittighet, etikk og moral – for å være solidarisk må en ha empati. Dette er ikke nasjonale karaktertrekk som omfavner våre veteraner - nasjonen har i dag politiske myndigheter og folkevalgte som ikke viser interesse for å ivareta en gruppe mennesker som bokstavelig talt har vært villig til å ofre sitt liv i Norges tjeneste. Noen ga det ultimate offeret i tjenesten, flere valgte å avslutte sitt liv etter at de kom hjem ut fra velkomsten de fikk da problemene dukket opp: I møtet med en snikskytter, i et minefelt, under et rakettangrep, - det var der de var i deres sinn da de endte sitt liv i Norge. En kan derfor si at det er mange som har falt i tjenesten, men ikke alle har fått den samme militære æresbevisning og honnør ved sin begravelse.
Ved alle jubileumsdager, minnemarkeringer, kransenedleggelser og medaljetildelinger med representanter fra forsvar og politiske myndigheter er lovprisningen og de store ord om våre veteraner som bajonettstikk i ryggen og en tilleggsbelastning for våre "nye" veteraner. De er solidariske med veteranene fra 2. verdenskrig, men som veteraner fra senere tid hører de ikke hjemme noe sted, deres skader er ikke ærefulle. Jeg håper inderlig at du etter hvert blir smertelig klar over at det kun er ord de blir tildelt. Tomme ord som ikke gir livbergende hjelp eller kompetent ivaretakelse, det er bare de samme gamle forslitte fraser skrevet av kommunikasjonsrådgivere.....
Med en mors røst vil jeg med stolthet si: Våre sønner og døtre har stilt opp når Storting og Regjering hadde bruk for deres innsats i oppdrag på nasjonens vegne: De var ønsket for utenlandsoppdrag i regi av FN og Nato. De ble valgt ut som representanter for Norge for at vi som nasjon skulle yte vårt bidrag; lindre nød og forhindre overgrep så langt det lot seg gjøre i andre lands kriger. De reiste til land hvor det politiske system valgte å ofre sine egne innbyggere for å oppnå sine mål. Men med en viss bitterhet må jeg konstatere at de etter hjemkomst opplever det samme om de får skader – å bli ofret og ignorert av nasjonen i sin måloppnåelse.
Jeg har prøvd å gjøre det lille jeg kan for våre veteraner. I den forbindelse har jeg har skrevet et åpent brev til Stortinget hvor jeg prøvde å få vår lovgivende forsamling til å se og forstå virkeligheten og følgene for vår deltakelse i internasjonale operasjoner. Jeg tar meg den frihet å vedlegge brevet som utenom Forsvarsministeren er ubesvart (jeg sendte det til samtlige statsråder også).
Som en pårørendes røst med erfaring vil jeg påpeke at vi er titusenvis som er rammet; vi lever våre liv i en konstant sorgprosess og vår livskvalitet er redusert uten at vi kan løfte en finger for å endre det. Vi har sønner og døtre, ektemenn, fedre, brødre og barnebarn som vi ikke kan ha et vanlig familiefellesskap med og glede seg over. Kan du som far og bestefar forstå smerten hos oss som er frarøvet noe slikt? Kan du forstå slitasjen i våre sinn der spørsmålet gnager ufortrødent: Nårtid vil vårt Storting og Regjering bli sitt ansvar bevisst og handle? Nårtid vil en nasjonal kompetanse være på plass for ivaretakelse av mitt barn, har mitt syke barn styrke til å leve så lenge? Hvor mange mødre er nødt til være tilskuer til sitt barns livsdrama?
Virkeligheten innen psykiatrien er en kapasitet som sakker mer og mer akterut i takt med økende antall behandlingstrengende. Og om kapasiteten hadde vært der, hadde det likevel ikke vært kompetanse til å hjelpe en brøkdel av dagens skadde veteraner. For hver uke som går kommer nye veteraner til med behov for spesialkompetanse, det kan ta år før senskader diagnostiseres av lege og erkjennes av en veteranen selv. Det er min virkelighet - det er min sønns virkelighet. Det er tusener av veteraners og pårørendes virkelighet.
For politikere og byråkrater er virkeligheten noe helt annet: De har aldri bevilget mer. De har aldri satset så mye før. De har aldri... aldri.... aldri... I årevis har de "vært opptatt av," og hatt "prioritert satsingsområde". I politikkens verden er det kun ord, ord, ord! Ord som lyver, for virkeligheten lever vi i: Vi ser ingen resultater. Vi lider i virkelighetens verden med våre udekkede behov. De lever fett i drøftelsenes byråkratiske verden. Det er meget stor forskjell i disse to verdener. Kan du forstå at syke, lidende mennesker som har hatt behov for hjelp NÅ i årevis gir opp til slutt i virkelighetens verden? Kan du forstå at vi har ingen tillit til vårt Storting eller Regjering, de har ikke reagert, bryr seg ikke om oss enda vi har fortalt til alle hvordan vi har det? Hva er et menneskeliv verdt for vårt Storting? En veterans liv er verdt: INGEN TING!
Jeg har derfor i dag intet annet enn forakt tilovers for våre folkevalgte. Politikere og byråkrater som trenerer fremdriften for livbergende hjelp til våre veteraner har ikke noe på vårt Storting å gjøre; En ikke-fungerende veteranivaretakelse etter så mange år med kunnskap om utfordringene er bevis på inkompetanse og udugelighet i den gjerning de er gitt. Etter mange år med snakk og mye mediefokus, har Regjeringen i år markedsført følgende satsing, for å sitere Helse- og omsorgsdepartementets budsjettproposisjon;
"Helsedirektoratet vil i samarbeid med Forsvarets sanitet utarbeide veiledende materiell som kan bidra til bedre helsetjenester til FN og NATO-veteraner."
Dette er mildt sagt sjokkerende - at dette er den eneste målrettede hjelpen til våre veteraner som skal ivaretas av våre helsetjenester: "Veiledende materiell" gir ikke øyeblikkelige hjelpetiltak eller økt livskvalitet for våre cirka 10 000 skadede veteraner. Siden 2. verdenskrig har veteraner lidd seg gjennom hver eneste dag. Hvis hver veteran i senere tid i snitt har 5 nære pårørende så er det minimum 60 000 av oss som skal få et bedre liv med en brosjyre!!! Dette er å håne oss! Det er i det sivile samfunnet våre veteraner hovedsaklig er, det er der de skal håndteres og behandles. Slike pinlig utilstrekkelige tiltak er kun egnet til å gi fliken av et fikenblad av anstendighet til våre politikere og embetsverk.
Vi har nettopp hatt en TV-aksjon for involverte parter innen rus, du var aksjonens høye beskytter. I gruppen befinner mange av våre veteraner seg. Som våre væpnede styrkers øverstkommanderende kan det virke som om du ikke er informert av ditt Forsvarsdepartement om omfanget av skadede veteraner, manglende ivaretakelse og inkompetanse innen behandling. Ei heller vet du vel da noe om det vanskelige liv dine senskadede soldater har fått etter sin innsats for nasjonen internasjonalt. Jeg ber deg derfor nå innstendig om å bruke den moralske autoritet du, din far og farfar har bygd opp i posisjonen som vårt statsoverhode:
Som Konge å uttrykke din solidaritet og bekymring for at så mange av landets veteraner lider.
Med hilsen fra en mor til en skadet veteran.
Rigmor Flygansvær
Narntegata 10
1636 Fredrikstad
Abonner på:
Innlegg (Atom)